Velkommen til Nederland

11 04 2010

Mange personer har kritisert meg for å være umenneskelig eller bare å mangle grunnleggende følelser etter noen inlegg jeg har skrevet om barn, da gjerne barn med grove psykiske handikapp. Jeg leste litt rundt om andre som har skrevet om samme tema og snublet over en tekst jeg synes var veldig fint skrevet. Så denne søndagen er det ikke jeg som skriver tankevekkeren, men en helt annen forfatter.

Velkommen til Nederland
Av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia.
Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer sendere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier; ”velkommen til Nederland”. ”Nederland ?!?”, sier du. Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted… Så må du ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som i Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller… Og Nederland har tulipaner…. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.”
Og smerten ved det vil aldri, bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.
Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene………ved Nederland.





Feite unger: Enebarn med korka foreldre?

7 03 2010

Noen ganger blir jeg forbauset over hva forskere velger å prioritere sin tid på. Greit nok at fedme blandt barn og unge er faktisk et problem man må ta tak i, men man kan jo lure på vinkelen de velger å angripe problemet.

I følge en artikkel på VG.no så har viser statestikken at feite unger er enebarn med foreldre med lavere utdannelse. «- Andelen barn med overvekt var redusert med omtrent 15 prosent for hvert søsken man hadde, sier overlege Pétur B.» deretter følger artikkelen med «Statistikken viste at barn av foreldre som ikke hadde fullført videregående skole hadde over 80 prosent større sjanse for overvekt enn barn av foreldre med universitetsutdannelse.»

Det med enebarn kan jeg egentlig forstå, det er ganske logisk. Jo fler unger en familie har, jo mindre penger burde de ha på snacks og brus per unge. Men om man følger den tankegangen burde vel foreldre som tjener mer penger også ha mer penger å kaste etter ungen sin?

Jeg selv har 2 søsken men har alikevel slitt med overvekt større delen av mitt liv. Nesten så jeg kunne ønske foreldrene mine hade vært kaniner og jeg var midt i en ungeflokk på 10 barn, tenk så tynn jeg hade vært da!

Jeg vet ihvertfall hva jeg kommer til å tenke neste gang jeg ser en feit unge.

Tror du forskerene er på rett spor med denne undersøkelsen? Finnes det ikke bedre vinkler å angripe problemet med fedme?





Hvor mye er et liv verdt?

5 03 2010

Foto: EPA
Når jeg nettop har vært inne på temaet kvinner og fødsel, så kan jeg jo like gjerne fortsette med fødsel og død som tema. Vg.no publiserte en artikkel om «Tommel-Tom» som ble født i uke 25. Det er da alltså 11 uker for tidlig? Noe sånt, ihvertfall. Han var 21 cm og veide ca 275 g. Det er ikke store skrotten. Når jeg leste den artikkelen ble jeg oppriktig sint! Han ble født i juni 2009 og først desember 2009 kunne legene si at tilstanden var stabil. Med andre ord er gutten nå snart 1 år gammelt.

Hvordan kan noen forsvare å holde liv i et foster så lenge, bryte hver eneste naturlig lov som finnes og få gutten til å «overleve»? Hans første år på denne jorden ble spendert på et sykehus i en konstant kamp med å forhindre at han døde. Respirator og tuber og kateter og det som værre er. Gutten er over 6 måneder og har samme vekt som et nyfødt barn. Men hva for konsekvenser vil dette få for han i fremtiden? Vet de noe om det? Og så et kjedelig spørsmål jeg vet folk ikke kommer til å like at jeg spør, men hvor mye har dette livet kostet allerede? Var det verdt det? Det spørsmålet kan så klart ingen svare på før gutten blir eldre og man kan se hva for komplikasjoner hans første år har medført.

Vi mennesker liker å leke Gud. Vi gjør det hver dag på sykehus rundt hele jorden. Vi redder liv på personer som ikke hadde overlevd uten kraftige ingrep fra leger. I dette tilfeller her så kan vi håpe at lille «Tommel-Tom» vokser opp til å bli en frisk og sund person uten problemer. Men hva med alle som ikke kommer i avisene ettersom de faktisk dør etter mange måneder med tortur? Men hvor går grensen? Når begynner våre heroiske insatser å bli umenneskelige og grusomme?

Les mer her
http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=598092
http://www.telegraph.co.uk/health/children_shealth/7375421/Premature-baby-Tom-Thumb-born-at-25-weeks-weighing-half-a-pound-survives.html

Hva synes du? Gjorde legene rett i det de gjorde?